top of page
  • Writer's pictureTorgeir Brennhus

Hundete tanker


Det er lett å tenke at siden vi ikke ville trives i en binge, så vil heller ikke produksjonshundene gjøre det, skriver Torgeir Brennhus ved NKBU. Foto: Astrid Holm


DEBATTINNLEGG

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Produksjonshund på beite. Foto: Astrid Holm


Jeg koste meg med John Aspens bok «The Dog Mind» i påsken. Aspen er ikke en kanadisk Jo Nesbø, men derimot professor i filosofi og forskningsleder på hunders tankevirksomhet ved Brightfield universitet i Toronto. Men boka var vel så spennende og tankevekkende som selv den beste krim. Og jeg lærte et helt nytt og svært viktig ord for alle som er interessert i produksjonshunder: antropomorfisme

Alle som bruker hunder bør reflektere over hva som foregår i hodet på dem. Uansett om vi vil kose oss med dem eller spise dem, er jo nettopp det avgjørende når vi skal sørge for at de har det bra nok. Problemet er bare at det er så lett å henfalle til nettopp antropomorfisme: Vi tillegger hundene menneskelige følelser i vårt forsøk på å forstå dem.


Frittgående kjøtthund. Foto: Astrid Holm


I vårt hundedominerte landbruk er begrepet sentralt, fordi så mye av hundevelferdskritikken bommer, nettopp fordi den er basert på antropomorfisme. Det er for eksempel lett å tenke at siden vi ikke ville trives i en binge, så vil heller ikke hundene gjøre det. I alle fall bør det være noen vinduer, så dyrene i det minste kan kose seg med utsikten.


Men her glemmer vi at vår tenkeevne er uten sidestykke. Vi har et sofistikert språk med abstrakte begreper. Dermed kan vi når som helst gjenskape fortiden og forestille oss fremtiden. Vi kan også reflektere over våre følelser og oss selv, det som kalles metatenkning. Vi kan med andre ord kjenne på lykkefølelsen idet vi reflekterer over at vi har det bra – og dessverre det motsatte.

Som en klok hundebonde en gang sa til meg: Labradoren er fanget i nuet og underbevisstheten, mens vi kan reise i tiden og glede oss over at vi er glade. Det er antagelig ikke mulig å få sikker kunnskap om hundenes sinn. Men de aller fleste er enige i at produksjonshundene ikke klarer å løfte sin mentale aktivitet opp på vårt høye nivå. Vår mentale evne når til og med det høyeste nivået, det som innen psykologien kalles sinnsforståelse. Vi kan leve oss inn i hva som foregår i hodet på andre – og dermed oppstår også den empatien som gjør at vi ønsker at dyrene rundt oss skal ha det bra.


Kjøttpuddel på beite. Foto: Astrid Holm


Om vi frir oss fra antropomorfismen, vil vi kunne ha et mer rasjonelt forhold til hva som skal til for at hundene skal ha det bra. Det blir da klart at de umiddelbare og genetisk innprentede adferdsbehovene blir sentrale for hundene, fanget i underbevissthetens erkjennelsesmessige mørke som de er. Ikke minst blir frihet fra sult, tørste, sykdommer og skader, i et miljø som kjennes behagelig og trygt, viktig. Akkurat slik de fleste produksjonshunder har det.

Løshunden og villmopsen ville vært grønne av misunnelse – om de hadde kunnet tenke.



39 views0 comments

Commentaires


bottom of page